torsdag 30. juli 2020

Annus Horribilis igjen?

Jeg hadde mye ansvar for HamKams forferdelige sesong i 2014, i kraft av å være styreleder. Sildnes brakk ankelen i serieåpningen, Skogen sparket seg selv etter tre serierunder, klubben var på grensen til skifteretten, forsøket på redningsaksjon med Peter Sørensen feilet og vi endte med 7 poeng og målforskjell minus 56. Kamma gjennomførte en historisk dårlig sesong i norsk toppfotball og jeg trodde det var umulig å gjenskape et slikt mareritt. Faktum er at årets serieåpning er svakere enn i marerittsesongen 2014.

Forhåpentligvis lærte både klubben og jeg noe av 2014-sesongen som kanskje kan brukes for å håndtere situasjonen vi er i nå. Selv om jeg er fotballfaglig ulærd og en observatør på sidelinjen, må jeg utbasunere noen synspunkter, basert på den grusomme 2014-sesongen, som kan være av relevante. Nå må vi være kjappe, forenkle og justere alle de tingene vi styrer selv. Det er ikke mulig å vente og se an hva som skjer. Nå er det ennå tid til å foreta seg noe som kan gi de resultatene vi trenger. 

 

ERKJENNELSE AV AT DET ER KRISE

Den aller viktigste forutsetningen nå, er at klubben kollektivt erkjenner at det er krise. I styrerommet, i administrasjonen, i garderoben, blant sponsorer og på tribunen. Vi er på full fart mot breddefotballen, med de ulykksalige konsekvenser dette har, og veien tilbake kan bli veldig vanskelig. Jeg opplever ikke noen kollektiv erkjennelse av krise. Styret, daglig leder, trenerteamet og spillerne, må bli helt enige om at det er krise og alle må ta felles ansvar. I kriser er det menneskelig å lete etter forklaringer som fritar seg selv. Vi må erkjenne at dagens Kamma, prøver på noe vi ikke klarer og at det ikke virker slik vi hadde tenkt. Ulike fotballeksperter vil sikkert si at det er viktig å ikke få panikk nå. Jeg mener vi skal få panikk og bruke den. Vi skal kjenne på frykten og panikk, kombinere disse for å utløse energi som gjør det umulige mulig. Panisk frykt, kan gi fysiologiske forandringer og sette kroppen i alarmberedskap, gjøre den i stand til å tåle fysiske anstrengelser, mønstre kjempekrefter. Dette overlevelsesinstinktet kan Kamma bruke.

 

STÅ SAMMEN

Når HamKam kollektivt har erkjent at det er krise, er neste steg å sikre at alle står sammen. Spillergruppa, trenerteamet, støtteapparatet, administrasjonen, sponsorene og styret, må snakke mye sammen og sikre at alle har samme virkelighetsoppfatning. Ingen kan være likegyldige eller peke på andre. Hvis enkeltpersoner ikke klarer dette, må de fjernes, enten det er en spiller, tillitsvalgt eller ansatt. Sponsorer må også engasjeres og informeres. Helst bør sponsorene nå også framsnakke Kamma. Sponsorer og Kamma har sammenfallende interesser. Klubben ønsker ikke å rykke ned og sponsorene ønsker å få mest mulig igjen for investeringen sin, som er mer verd i OBOS-ligaen enn i breddefotballen.

 

STYRKING AV SPILLERSTALLEN

For oss fotballulærde, virker det opplagt at Kamma-laget bør styrke stallen for å berge plassen. På samme måte er det opplagt at dette bare er mulig med ekstra økonomiske bidrag fra sponsorer og samarbeidspartnere. Dette må sponsorer tenke gjennom NÅ, og ikke når det er for sent. Min erfaring er at dette er fryktelig tidkrevende som er vanskelig å realisere.  Hvis HamKam mener at laget må forsterkes for å reelt sett kunne slåss om å berge plassen, må alle mulige (økonomiske) bidragsytere, engasjeres umiddelbart. Sponsorer bør egentlig selv kontakte HamKam og gi signaler på hvilken hjelp de er rede til å bidra med.Grunnlaget for eventuell styrking av stallen MÅ avklares nå slik at det ikke kastes bort krefter på dialog.

 

TRENERBYTTE

Trenerbytter er ofte en konsekvens ved kriser i fotballklubber. Skifte av trener har av og til vist seg å kunne utløse ny energi. Vi har et trenerteam med HamKam-hjerter og hvor det ikke er tvil om engasjement og vilje. Jeg tror ikke HamKam skifte trener, men jeg tror klubben skal beslutte enklere og mer direkte fotball i styret. Denne beslutningen må kommuniseres helt tydelig overfor administrasjon og det sportslige apparatet, inklusive spillerne. Olsen/Frigård har spilt så mange fotballkamper og har så mye HamKam-erfaring, at de bør forstå mekanismene i og rundt klubben nå. Samtidig kan det hende at en påminnelse og klare linjer fra styret, sikrer at de unngår å gå seg fast. Olsen/Frigård lever med et stort press som kan stå i veien for å se selv de mest opplagte små og store mulighetene. Jeg heier på Olsenbanden, men resultatene MÅ komme fort.

 

ENKLERE OG MER DIREKTE FOTBALL

HamKam stilte med en 3-5-1 formasjon mot Ranheim. Det snakkes om indreløpere, ytreløpere, hengende spisser, 10’er roller og mange andre ting. Nå er det krise, og opplagt fornuftig å forenkle. Kanskje er det feil å trekke frem Peter Sørensens mini-comeback på Briskeby i 2014, men han var rask med å fastslå at dersom det skulle være noe som helst håp, så var svaret stram defensiv organisering, en ekstrem kynisme, enklere og mer direkte fotball. Kamma MÅ fra og med bortekampen mot Ull/Kisa, gjennomføre dette, selv om det kanskje ikke er kompatibelt med trender internasjonalt eller optimal spillerutvikling. Vi er Kamma og vi har null poeng etter fem kamper. Vi står overfor en kjempeutfordring og da MÅ vi gjøre det enkelt for oss selv i et desperat forsøk på å overleve. NB! Etter fem serierunder i 2014, hadde vi 1 poeng og 1-7 i målforskjell.

 

DET ER BARE RESULTATET SOM TELLER

I diskusjoner om hvordan fotball skal spilles, «fokus på prestasjoner og arbeidsoppgaver» og alt det «positive som kan tas med inn i neste kamp», så må Kamma nå bare snakke om resultatet. Det er selvsagt slitsomt for Espen Olsen & Co å bli intervjuet når vi taper, men vi MÅ slutte med alt prat om prestasjoner og arbeidsoppgaver. Hvis vi taper kan vi ikke snakke om at vi «gjorde en ok prestasjon» eller at «det var mye positivt vi kan ta med oss inn i neste kamp». Hvis vi taper må vi si at vi er skuffet over resultatet og at vi skal jobbe knallhardt inn mot neste kamp for å få et bedre resultat. Vi må si at vi skal slåss hvert minutt i kampene for å vinne, ikke for å gjøre en «god prestasjon» eller «løse arbeidsoppgaver». Det er bare resultatet som teller.

 

GI JULING

Fra og med bortekampen mot Ull/Kisa, må HamKam spille for livet. Vi må vise at vi spiller med renneløkka rundt halsen og derfor har veldig dårlig tid. Vi må spille med desperasjon, gi juling, bruke muskler og tørre å få juling. Vi må løpe mer enn motstanderen og vi må orke helt til fløyta går. Hadde vi gitt juling mot Ranheim, hadde tre baklengsmål vært unngått. Vi rygget, rygget og rygget, men ingen ga juling. Vi må spille enklere, hardere, tettere og risikere flere advarsler/kort. Det må gjøre vondt å spille mot oss og vi må tåle å få vondt selv. Jeg synes dette er manglende  så langt i år. Espen Olsen og Geir Frigård må bruke tiden klokt og det må trenes på å bruke muskler, bli litt mer rampete ute på bana og mer hardføre i hodet.

 

«DÆLJE» KULA VEKK

Det har bredt seg en sykdom i OBOS-ligaen om at keeperen skal være med å spille ball (så ofte som mulig). Alle skal spille seg ut fra egen fem-meter med så mange pasninger som mulig, i håp om å lokke motstanderen høyere på banen for å skape egne muligheter fremover. Dette er en løsning som krever ferdigheter som er mer til stede i Champions League enn OBOS-ligaen. Vi har bevist at vi ikke mestrer dette og når det er krise, MÅ vi slutte med det. Hadde vi fått ballen lengst mulig unna eget mål, hadde 1-0 målet til Ranheim vært unngått. Vi spiller med alt for høy risiko rundt egen sekstenmeter og det har vi p.t. ikke ferdigheter til. Vi må avstå fra risikofylt feinschmekkeri og eleganse. Vår krise tilsier at det første prinsippet er å få ballen vekk fra farlig område. For Kamma er farlig område egen banehalvdel. Det vil si at keeper ALDRI skal levere ballen fra seg til en dårlig plassert og usikker forsvarsspiller. Forsvarsspilleren får panikk, mangler muligheter og da ender det enten med balltap eller pasning til en enda dårligere plassert medspiller som er minst like nervøs. Småspill rundt egen sekstenmeter MÅ ikke forekomme fra og med bortekampen mor Ull/Kisa. Vi må primitivt og kynisk, «dælje» kula vekk og inn på motstanders banehalvdel. Keeper skal, som i gamle dager, bare bruke lange utspill over midtstreken. Dette gir sikkert problemer, men det reduserer risiko rundt egen sekstenmeter.

 

MER HÅR PÅ BRYSTKASSA

Med erkjennelsen av at jeg er fotballfaglig ulærd, vil jeg likevel våge å påstå at Kamma-spillerne virker ubekvemme, nervøse og redde på banen. Særlig tydelig er dette når vi leder. I 2017 refererte VG til en rapport som avslørte at over 40 % av norske fotballspillere på elitenivå, slet, eller hadde slitt, med psykiske problemer (angst og/eller depresjon). NISO spekulerte i om det kunne være et resultat tunge mentale påkjenninger. Det er fint med spillere som tar fotballen alvorlig, men selv om vi må vinne minst 10 kamper, er det helt nødvendig å understreke at fotball er underholdning og lek. Det er ingen som dør hvis vi taper, ergo er det ingen grunn til å være livredd. Spillerne føler ganske sikkert på et press som er plagsomt, men langt fra dødelig. Alle i og rundt klubben, vil det samme og engasjementet gjør at det sies og menes mye rart. Dette må spillerne tåle og dette er ikke farlig. Det er dette som er selve kjernen i det som gjør fotball til verdens største idrett. Det er ikke farlig å spille fotball. Fotball er morsomt. Det er ekstra morsomt å spille fotballkamper når du scorer minst et mål mer enn motstanderen. Her tror jeg Kamma trenger hjelp av noen som kan «tøffe» oss opp litt. PS! Da Marcus Pedersen kom inn mot Ranheim, var det tydelig å se at han satte litt fyr på laget. Han gir og får juling og har hår på brystkassa. Det er mulig Kamma burde prøve å transplantere noe på de spillerne som mangler.

 

DET ER INGEN SOM SYNES SYND PÅ OSS

Det er ingen som synes synd på oss. De koser seg på ekte prøysensk vis i Ringsaker med at vi har større problemer enn de selv har, mens de rusler rundt i «Jeg hater Hamar» luer og får fornyet tro på at Dala like gjerne kan være lokomotivet for fotballen i Innlandet. De fryder seg selvsagt i Solør-distriktet, selv om de også er krise for Vinger. På andre sia, er det glede på Raufoss,  fordi vi gjør deres egen kamp for overlevelse enklere. Mange i og rundt Hamar, som fortsatt tror HamKam har fått Briskeby og lever på kommunale tilskudd i millionklassen, tenker at det er tilpass for oss at det går dårlig. Det nøytrale fotball-Norge er helt indifferent om det er Kamma eller Øygarden som spiller i OBOS-ligaen. Sponsorene vil ganske sikkert si at det er uaktuelt med redningspakker eller bidrag ut over den inngåtte samarbeidsavtalen. Det er ingen som hjelper oss, vi må klare oss sjøl.

Stor kos i Ringsaker


DET ER MULIG

25 kamper og 75 poeng gjenstår. Det er mulig å vinne 10 kamper, selv om det er lite som tilsier det basert på de 5 første kampene. Kamma må vinne 40 % av de gjenstående kampene. Ingen har gjort det før, men det er mulig. Hvis vi skal klare noe som aldri har vært gjort før, må vi gjøre endringer som virker med en gang. Vi kan ikke vente eller se an noe som helst. Det er heller ingen grunn til å legge seg ned for å lide seg gjennom 25 kamper mot den sikre relegeringen til breddefotballen. Vi må stå opp for hverandre. Vi kan klare dette og vi må klare det sjøl, med hår på brystkassa, vett i hode, stål i ben og armer. Jeg mister ikke trua umuligheten er et faktum, og fram dit er det 15 kamper. Jeg elsker Kamma uansett hvilken divisjon vi spiller i, men det er morsommere med toppfotball enn breddefotball.

Kom igjen, Kamma!